Apetitten utfordrer meg nå. Den gnager som en irritasjon i hjernen (og litt i munnen og magen). Middagsporsjonene er ikke store nok til at jeg føler meg mett. Det er for lite mat til at jeg blir fornøyd gjennom dagen.
I går kveld hadde jeg igjen kvelds-skiven av dagsrasjonen av brødet. Men jeg kjente at det ikke ville være nok. Så jeg kokte to egg, delte dem i små ruter, blandet med majones og krydder (karri, chili, hvitløk) og spiste det ved siden av skiven og to små tomater. Det føltes godt og tilfredsstillende.
I morges var vekten 97,6 kg og det var deilig å se. Så får jeg prøve å holde den slik i helgen, i den grad det lar seg påvirke av hva jeg gjør. Kanskje er det når jeg kjenner sultfølelsen av kiloene slipper taket? Det er jo en trøstetanke.
Det synes jo på meg nå, at jeg har gått ned litt. De som kjenner meg godt kommenterer det. Jeg har gått ned en buksestørrelse, men synes huden er slapp og hengete rundt om. Føler meg på en måte tjukkere nå enn før jeg begynte slankingen. Men det er vel forventningene om normal vekt, det mentale bildet, som har flyttet seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar